Freske fraspark i Sandeggbakken

Det var fire hoppere fra klubben med på årets storsamling for de yngre hopperne i 12, 13 og 14 årsklassen, Solan Gundersens vinterleker i hopp og kombinert i Alvdal. Andreas, Ask, Johannes og Sverre hadde med seg Lemet fra Karasjok som forsterkning, og med fire fedre på slep la de forventningsfulle ut fra Gardermoen torsdag morgen i vinterferie-uka.

I Kjell Aukrust sine fotspor
Åstedet for «Solan» er Sandeggbakken. Den har Kjell Aukrust gjort udødelig med sin skildring av hvordan han en iskald vinterdag polstret seg med «Nationen» foran og bak, gjorde nervøse forberedelser i de gule kremmerhusene etter de store kara og satte utfor så avisene flagret. Eller med historier om hvordan småryssen stod og måpte mens han Martinus «hopp så det søkk i øss», før han stakk av på sykkelen med kvinnfolk på styret og hoppskia bak, og kurs for festen på lokalet der han raskt tok kommandoen – inntil han til slutt ble sopt opp under en benk for aldri å hoppe mer. Sagbruksarbeider Solan Gundersen dukket seinere opp i bøkene som en ivrig dyrker av hoppsportens edle kunster. Den slags lå ikke for mer beskjedne og forsiktige karer som pinnsvinet Ludvik. Hopping, det e fali, det, mente Ludvik om den saken, som så mye annet her i livet. Med den holdningen ble han ikke noen god kandidat til å få vinterleker oppkallt etter seg, i motsetning til den flåkjefta sagbruksarbeideren.

For oss som har vokst opp med Aukrust, ligger denne arven av historier tjukk over Alvdals-bygda. For den yngre garde som bare kjenner litt av historiene, var iveren etter å hoppe større enn gleden over å gå i litterære fotspor. Vi stod på det vi kunne etter at morgenflyet hadde landet, men kom dessverre ikke tidsnok til tida som var satt av til fri hopping. Kun Sverre som hadde meldt seg på i kombinert også, fikk slippe til på organisert prøvehopping seinere på dagen. Det trengte han; forsøk på å hoppe i Fossumbakken under vinterferien på dårlig luggeføre hadde resultert i en ufrivillig salto og stort behov for å komme inn i hoppsporten igjen med skiene i riktig posisjon. Det gikk heldigvis bedre etterhvert som opplevelsen ble fortrengt.

På ettermiddagen var det åpningsseremoni. Det er skikkelige greier i «Solan». Alle står på mørklagt slette. Vi måtte høre på litt taler. Men så kom høydepunktet: et dundrende fyrverkeri som lyste opp bakker, barn og foreldre og smalt så det knapt var ørens lyd. Kortspill i campinghytta etterpå ble en blek avskygning.

Hvor ble det av rettstykket?
Neste dag var det prøvehopping i spesielt hopp. Slikt er seriøse greier i «Solan»: man får startnummer på brystet, blir ropt opp over høyttaler, målt og dømt. Slikt kan sette nervene på høykant. Det var så mange andre der. Og så var det noe med radien som ikke var som det pleide hjemme; man måtte jo satse allerede mens man hadde press på kroppen – hvor var rettstykket? Gutta skulle så gjerne hatt noen flere hopp for å komme seg inn i dette.

Dessverre ble ikke koden knekt verken i individuelt renn lørdag eller laghoppet på søndag. Trond filmet og forklarte, og teorien ble forstått. Men så var det praksis da. Det glimtet til innimellom, men lengdene var ikke i nærheten av hva de pleier å være hjemme. Da det hele var over, så ble bakkene åpnet. Ask, Lemet og Sverre var lenge nok igjen til å få med seg dette. De kastet startnummeret og heiv seg rundt. Og da begynte lengdene å komme. I bilen hjemover var alle fornøyde. Og enige om at nå må vi begynne å hoppe med startnummer på treninga hjemme.

Raketter, rariteter og nye venner
Men vinterlekene til Solan er så mye mer enn bare meter og stil. Man treffer hoppere fra hele landet. Sverre, som hadde vært der i fjor, kjente igjen flere. Også vi voksne kunne nikke gjenkjennende og registrere at, joda, ungan blir større på ett år, og du verden for noen framskritt det gjøres! Det er både lærerikt og hyggelig å gå rundt og prate med folk og høre om hvordan de gjør det hjemme hos seg.

Arrangørene hadde også bankett i Aukrust-senteret. Kino for barna, fagseminar for de voksne om treningsmetoder som skal løfte hopp-Norge til flere medaljer. Og et hus fullt av rariteter.

Premieutdeling og avslutningsseremoni skal heller ikke glemmes. Solan selv kom inn i slede, og alle sammen fikk premie. Hva de fikk? Solan-håndkle – og prim og brunost med Aukrust-motiver på. Men det var nok fra mer moderne produksjon enn dampysteriet!

På turen hjem var det stopp i Rena. Der tjener de så godt på Birke’n at det bygges splitter ny K120. Det var et imponerende syn, særlig for de som ikke hadde blitt blaserte av å ha vært i Kollen og ikke hadde sett så store bakker før. Og mer og større skal det komme, ble vi fortalt; her var målet å få verdenseliten på treningssamling på høsten mens kulda ligger tung over Østerdalen og kunstsnøen kan produseres lett. Men om vi noen gang skal dra dit for å hoppe? Der var meningene i baksetet delte. Men «Solan»? Ikke tvil!

Les mer hos:

Skiforbundet: Solan satte nedslag til 20 i stil

Alvdal IL, hvor det også er lagt ut bilder fra arranggementet.

Rapport fra Tromsøhoppernes tur i 2010.

Tagger: